Fant ut av at det egentlig er skikkelig upraktisk å ha to blogger. Er ikke noe vits i å smøre smøret for tynt osv. Eller hva det nå heter.

Kommer fortsatt til å oppdatere linker og sånn her inne, men thats it egentlig. Jeg er å finne på vgbloggen www.vgb.no/26650

Mange nye innlegg der siden siste oppdatering på denne siden.

Velkommern!

http://www.vgb.no/26650/perma/312147

Må teste ut vannet først, og smake på det for sikkerhetsskyld! Egentlig drev mamma (det er hennes hender) på med å vaske silkeskjerf, men så kom Ludde flaksende, og krevde et bad. Og det må han jo få lov til!

Han blåser seg opp, og ristegufser seg litt…

…før han er klar til å hoppe i.

O soooole mio!

En liten dans i dusjen

Ristehufsing

Må passe på å bli ren under vingene også

og magen!

Ferdig med bad, blid og fornøyd

Ludde midt i en rist

Så, søt fugl eller hva!? :)

Sinte youtubere

Jeg har tenkt på en ting. Hvem sitter trygt gjemt bak nickene sine på youtube og slenger dritt?
Når jeg er inne på youtube for å se på noe , sveiper øynene som regel ned på kommentarfeltet under videoen. Det er mange hyggelige og morsomme hilsninger osv, men det er ikke dem jeg legger merke til. For det virker som om noen har gjort det til en hobby å slenge med leppa på youtube, for ofte er komentarene bare helt ut av det blå, bare for å provosere frem noe.

For eksempel, på en av mine videoer. Jeg hadde lagt inn en snutt med noen bilder fra en tv serie, og intro sangen. Hovedformålet var å legge ut sangen, men slengte på noen bilder så det i det minste var noe å se på. Men det er ikke saken her egentlig.
Iallfall, en fyr spurte i kommentarfeltet om hva sangen het, og hvem som hadde den. (Et unødvenfig spørsmål, for det sto i tittelen).
Jeg svarte ham iallfall, og fortalte ham hvor han kunne kjøpe cden.

Og vips, så dukker en av hobby drittslengerne opp, og skriver dette til meg:

Hey! Shut the Fuck Up. Nobody speaks Chi-aNese up in this. You can buy the ……BLAH BLAH BLAH,……like EVERYBODY is more stupider than YOU? Oh REALLY?, I can actually BUY this??????? Like the Pisones cant get it for fucking FREE on, WHAT?????? YOUTUBE. What a fucking Ditz.

Jeg svarte da

Hey stupid, what I wrote was a reply to ****, that asked me a question. And no, I don’t think everybody is more stupid than me, but some are, and you are one of them.

Han svarte

HA Ha Ha,…That was actually a good comeback!

Woho jeg vant.

Også postet på bloggen, den smarteste kniven i skuffen

Rikketi Dikketi Plopp  

Mitt mål her i verden (på kortsiktig basis) er å dele denne fantastiske videoen med verden.

Det er noe rart med den, noe som fengsler meg helt, og får meg til å lete den frem på youtube hver dag. Syrete surrealisme. Truly wunderfull! Tror nok det kan ha noen med “rikketi dikketi plopp- livet må være noe mer”, den merkelige boken av Maurice Sendak. (som forøvrig høres ut som en østeuropeisk rett sagt baklengs). Den handler iallfall om en hund som skal finne seg selv. Hunden ligner på denne, og boken har noe av den samme stemningen.

Hadde jeg sittet i Oscarutvalget eller hva det heter, hadde denne vunnet. Soleklart.

So without further ado, I bring to you…

Ballad to A Wigged dog

Link til filmen over.

“I love a red haired dog, I love a blond haired dog, and a salacious barking brunette.”

også publisert her

Tønseth gartneri i ottestad brenner. (4 april kl 18.30-) Brannårsaken er ukjent. Siden jeg var barbeint (her rykker man ut fort), ble det bilder fra bilen. Først trodde vi kanskje det var steinerskolen som brant, men det var det heldigvis ikke.

Røyken er kullsvart, og den er visst farlig ifølge text tv (nyhetskilde numero uno). Ingen mennesker er meldt skadet. Den minte meg forøvrig om den mystiske røyken i “Lost”.

Tssssssssssssssssssss

Bilder fra etterpå (trykk for større)

Jepps. Det stemmer det.

 Rett og slett fordi dette stedet her er litt lettere å oppdatere, trenger ikke ha frontpage inne osv.

I motsetning til min gamle side er dette mer som en blogg. Ok da… det er infact en blogg. Så dvs. at det går ann å kommentere under hvert eneste innlegg!

For de som skulle være litt forvirret, og lurer på hvor mange nettsteder jeg driver å fjaser på, er svaret mange. Men det er bare www.vgb.no/26650 som blir oppdatert hele tiden, det er vel det man kan kalle hovedkvarteret ;)

Dette stedet laget jeg for ordens skyld, bare for de som er vant med den gamle adressen. En eller to personer altså.  Jeg kommer til å poste endel av det jeg legger ut på vgbloggen her, bare sånn for sikkerhetskyld. Eller er det fordi jeg har for lite å gjøre… hm

Gi lyd fra deg om du leser dette, egentlig lurer jeg på om jeg bare skriver for døve ører nå. Det er forsåvidt også greit det altså.

Jeg har laget en linkeside, dvs. en side med linker. Faktisk. Ikke så mye der enda, det kommer mer.

På mange måter er worpress bedre enn vgblogg. Her har man muligheten til å gjøre bloggen helt din egen, uten reklame og slik. Uten forstyrrelser og fristelser som “siste innlegg i bloggene”, som potensielt lurer ditt publikum bort til en annen blogg. Har man kommet seg inn her, sitter man i fellen.

Nedturen her er vel at man ikke får markedsføring, på vgb går det av seg selv (iom den tidligere nevnte siste innlegg  listen). Her kan man kanskje drukne litt. Føler meg egentlig dratt mellom worpress, vgb og blogspot. Alle har sine kvaliteter. Blogspot er kanskje den beste, iallefall når det kommer til utforming. Har et par blogger der og ja. Men det er ikke skrevet noe i dem. Blir jo som en unge i en godteributikk, må ha litt av alt.

Jeg tenker på å starte en temablogg. Slik som den fortreffelige www.photoshopdisasters.blogspot.com . Men akkurat har jeg ikke fantasi til noe “nytt” konsept. Men det skal nok komme.

Signing off…

Lola

There will be blood. Eller There will be gjesping, som filmen kanskje egentlig skulle ha hett, iallefall hvis man skulle gi navn etter reaksjonene på publikum. Egentlig skulle jeg se “No country for old men”. Men da jeg skulle kjøpe billett, kom det noe helt annet ut av munnen min. Jeg hørte det selv mens jeg snakket, at dette var ikke riktig. Men jeg skjønte ikke helt hva som var feil før halveis ut i filmen, da Tommy Lee Jones fortsatt ikke hadde vist seg.

Selv synes jeg ikke den var så ille. Den var veldig lang og langsom, skjedde ikke mye, og veldig lite dialog. Men alikevel, sitter ikke igjen med et alt for negativt utrykk. Skjønt, jeg blir nok nødt til å finne en avis og se hvilket terningkast den har fått, før jeg kan gjøre meg opp en mening. Om den var bra eller dårlig altså. Jeg har det slik med komiserier og. Jeg synes det er veldig vanskelig å vite om noe faktisk er morsomt, med mindre det er lagt på bakgrunnslatter. Da vet jeg når jeg skal le.

En mann som kommer ut bak meg, småkjefter på kona si, og pressiserer at dette var den dårligste filmen han noen gang har sett. Kona småler, og sier den var da slett ikke så ille. Det sier du bare fordi det var du som valgte den, sier han, hvorpå damen blir stille.

Etter filmen går jeg litt nedover mot rådhusplassen, og stopper ved scientoligkirken. Jeg ser igjennom de store vinduene inn på et kontor, i gammeldags stil. I vinduet står det en plansje, der jeg kan lese at slik så kontoret til grunnleggeren av kirken ut, og at hver eneste kirke også har et kopi av dette for å ære denne mannen. Jeg ler for meg selv, og møter blikket til et androgynt vesen som sitter rak i ryggen bak en disk, i noe som ligner en hotel-lobby. Litt lenger fremme  i fojaen sitter en annen person bak et skrivebord, og foran sitter to velkledde mennesker. Personen bak skrivebordet er sikkert i full gang med å fiske inn nye sektmedlemmer, og jeg tenker for meg selv at det kunne vært morsomt å gå inn, se hva som skjuler seg i rommene bak. Utenifra der jeg står ser det hele iallefall veldig mystisk ut, jeg får en twilight-zone følelse.

Jeg snur meg for å gå videre, og akkurat da skumper noen borti meg. Det er en ung mann, sikkert 23 eller noe. Sorry, sorry, are you okay? sier han. Jeg svarer det går fint, og begynner å gå videre. Han løper opp foran meg, og vifter med en 20 krone. Han spør om jeg kan veksle i femmere, og jeg sier ok. Fisker frem lommeboken min, og roter etter femmere. Han babler på spansk, og smiler. Jeg blir litt forvirret, for nå virker det ikke som om han skal ha femmere lenger, og jeg ber han fortelle hva han vil. Han peker ned i myntene, men tar ikke opp noe, og sier noe på spansk igjen. Jeg sier jeg ikke forstår, og han smiler og ler. Jeg holder hele tiden øye med visa-kortet, ikke det at jeg hadde forventet at han skulle ta det (selv om det burde jeg vel egentlig), men fordi jeg er paranoid med visse ting, må alltid vite hvor det er. (Ute vel og merke, hjemme aner jeg ikke hvor noe som helst er).

Han gjør bevegelser med hendene, som for å si bare glem det. Han smiler, og tar meg i hånden. Så løfter han den opp til munnen, og kysser den. Jeg bare tihi fniis rødme liksom.  Neida. Så går han sin vei, og jeg står tilbake noe forfjamset. Så åpner jeg lommeboken igjen, og kikker ned der sedlene mine skulle vært. Jeg tok ut 1500 i dag, og nå var det selfølgelig helt tomt. Jeg snur meg etter ham, og roper give me my money back! Og han kommer faktisk tilbake, fortsatt smilende, men han holder litt avstand fra meg, han var sikkert ikke redd, men ville vel ikke ha noe bråk. Så legger han pengene mine i en sykkekurv ved siden av meg, kviteringer og alt. Jeg tar pengene, forter meg å se om alt er der før han forsvinner, og alt er der faktisk. Han går baklengs ut i gaten, gestikulerer unnskyldende, men fortsatt smilende. Det eneste som kommer ut av munnen min er et halv setning “Not nice!!” og “Fuck you!”.

Det aller verste er at jeg har litt dårlig samvittighet fordi jeg sa fuck you. Jeg har nok pådratt meg et snev av stocholm-syndrom ja. Jeg skulle gått etter ham, spurt ham ut, hva han egentlig tenkte på, og hvorfor han kom tilbake. Jeg har en teori anngående akkurat det, nemlig min eksepsjonelt gode hårdag. Det er meget praktisk å føne håret. Damen i “Smala Susie” hadde jammen meg rett i det. Kanskje han brukte for lang tid, vi sto der jo i flere minutter. Kanskje var jeg for hyggelig mot ham, så han ikke klarte alikevel. Eller så kom han på at dette kanskje ikke var den rette handling på selveste den o store kvinnedagen.

Neida, jeg har ikke dårlig samvittighet. Men jeg har en litt ekkel følelse, jeg skulle jo sett dette komme lang vei. Det er rart med det, for hovedpersonen i filmen jeg så, sa at han alltid så det verste i mennesker. Og da han sa det,  tenkte jeg at jeg er det motsatte, jeg ser det gode først. Og det var vel det som ble fellen for meg her, jeg valgte å tro at denne mannen stoppet meg med ærlige intensjoner.

Men det gikk jo bra da. Alle tingene i vesken min var der også, kamera og mobil. Bra med glidlås, da er det ikke bare å stikke hånden ned og grafse til seg. Og neste gang en vakker sjarmerende mann stopper meg på gaten, sparker jeg ham i skrittet og spytter ham i ansiktet.

Det første jeg ser når jeg kommer hjem er erkescientologen Tom Cruise. På tv altså. Regissøren av filmen jeg så har også laget “Magnolia”. Der hadde Cruise en rolle.  Tilfeldig? Nesj såklart ikke.

Skal JEG ta ansvar for MITT liv?

I fink nåt!

Hvorfor sitter jeg her og skriver når jeg egentlig burde være ute på markedet? Altså jobbmarkedet. Og boligmarkedet. Og ikke minst, kjøttmarkedet?

Jeg skal fortelle dere at grunnen til at jeg ikke har løftet en finger for å finne meg en jobb eller leilighet enda, er at jeg venter på at disse tingene skal komme til meg.

Jeg venter på at noen skal stoppe meg på gaten, eller enda bedre, ringe på døren, og si “Hei kjære Lola, jeg har fulgt med på deg en stund, og har funnet den perfekte jobben, og drømmeleiligheten til deg!”

Men hvorfor ringer ingen på? Jeg venter og venter, men ingenting skjer. Man kan da ikke for fullt alvor forvente at jeg skal gjøre noe aktivt selv? Jeg har da for søren alt for mye ukonstruktivt å bruke tiden på mens jeg venter på at livet skal begynne. Som å runde “the godfather”. Som å skrive fjas. Som å se på tv. Film. Beundre håret mitt.

Jeg bare vet at noen følger med på meg (og jeg snakker ikke om engler og hjelpere nå), men talentspeidere. Jeg merker at de ligger på lur i buskene, men penn og papir, noterer flittig hver eneste bevegelse jeg foretar meg. Men når vil de avsløre seg selv? Komme ut i lyset, omfavne mine talenter, både de skjulte og de helt åpenbare. Når? 

Og dette sier jeg til dere, mine forfølgere i buskene, dukker dere ikke opp snart, blir jeg nødt til å ta ansvar for eget liv, og for egen fremtid. Og da, DA kan dere angre bittert for at dere ikke tok affære når dere hadde sjansen.

Siste sjanse!