There will be blood. Eller There will be gjesping, som filmen kanskje egentlig skulle ha hett, iallefall hvis man skulle gi navn etter reaksjonene på publikum. Egentlig skulle jeg se “No country for old men”. Men da jeg skulle kjøpe billett, kom det noe helt annet ut av munnen min. Jeg hørte det selv mens jeg snakket, at dette var ikke riktig. Men jeg skjønte ikke helt hva som var feil før halveis ut i filmen, da Tommy Lee Jones fortsatt ikke hadde vist seg.
Selv synes jeg ikke den var så ille. Den var veldig lang og langsom, skjedde ikke mye, og veldig lite dialog. Men alikevel, sitter ikke igjen med et alt for negativt utrykk. Skjønt, jeg blir nok nødt til å finne en avis og se hvilket terningkast den har fått, før jeg kan gjøre meg opp en mening. Om den var bra eller dårlig altså. Jeg har det slik med komiserier og. Jeg synes det er veldig vanskelig å vite om noe faktisk er morsomt, med mindre det er lagt på bakgrunnslatter. Da vet jeg når jeg skal le.
En mann som kommer ut bak meg, småkjefter på kona si, og pressiserer at dette var den dårligste filmen han noen gang har sett. Kona småler, og sier den var da slett ikke så ille. Det sier du bare fordi det var du som valgte den, sier han, hvorpå damen blir stille.
Etter filmen går jeg litt nedover mot rådhusplassen, og stopper ved scientoligkirken. Jeg ser igjennom de store vinduene inn på et kontor, i gammeldags stil. I vinduet står det en plansje, der jeg kan lese at slik så kontoret til grunnleggeren av kirken ut, og at hver eneste kirke også har et kopi av dette for å ære denne mannen. Jeg ler for meg selv, og møter blikket til et androgynt vesen som sitter rak i ryggen bak en disk, i noe som ligner en hotel-lobby. Litt lenger fremme i fojaen sitter en annen person bak et skrivebord, og foran sitter to velkledde mennesker. Personen bak skrivebordet er sikkert i full gang med å fiske inn nye sektmedlemmer, og jeg tenker for meg selv at det kunne vært morsomt å gå inn, se hva som skjuler seg i rommene bak. Utenifra der jeg står ser det hele iallefall veldig mystisk ut, jeg får en twilight-zone følelse.
Jeg snur meg for å gå videre, og akkurat da skumper noen borti meg. Det er en ung mann, sikkert 23 eller noe. Sorry, sorry, are you okay? sier han. Jeg svarer det går fint, og begynner å gå videre. Han løper opp foran meg, og vifter med en 20 krone. Han spør om jeg kan veksle i femmere, og jeg sier ok. Fisker frem lommeboken min, og roter etter femmere. Han babler på spansk, og smiler. Jeg blir litt forvirret, for nå virker det ikke som om han skal ha femmere lenger, og jeg ber han fortelle hva han vil. Han peker ned i myntene, men tar ikke opp noe, og sier noe på spansk igjen. Jeg sier jeg ikke forstår, og han smiler og ler. Jeg holder hele tiden øye med visa-kortet, ikke det at jeg hadde forventet at han skulle ta det (selv om det burde jeg vel egentlig), men fordi jeg er paranoid med visse ting, må alltid vite hvor det er. (Ute vel og merke, hjemme aner jeg ikke hvor noe som helst er).
Han gjør bevegelser med hendene, som for å si bare glem det. Han smiler, og tar meg i hånden. Så løfter han den opp til munnen, og kysser den. Jeg bare tihi fniis rødme liksom. Neida. Så går han sin vei, og jeg står tilbake noe forfjamset. Så åpner jeg lommeboken igjen, og kikker ned der sedlene mine skulle vært. Jeg tok ut 1500 i dag, og nå var det selfølgelig helt tomt. Jeg snur meg etter ham, og roper give me my money back! Og han kommer faktisk tilbake, fortsatt smilende, men han holder litt avstand fra meg, han var sikkert ikke redd, men ville vel ikke ha noe bråk. Så legger han pengene mine i en sykkekurv ved siden av meg, kviteringer og alt. Jeg tar pengene, forter meg å se om alt er der før han forsvinner, og alt er der faktisk. Han går baklengs ut i gaten, gestikulerer unnskyldende, men fortsatt smilende. Det eneste som kommer ut av munnen min er et halv setning “Not nice!!” og “Fuck you!”.
Det aller verste er at jeg har litt dårlig samvittighet fordi jeg sa fuck you. Jeg har nok pådratt meg et snev av stocholm-syndrom ja. Jeg skulle gått etter ham, spurt ham ut, hva han egentlig tenkte på, og hvorfor han kom tilbake. Jeg har en teori anngående akkurat det, nemlig min eksepsjonelt gode hårdag. Det er meget praktisk å føne håret. Damen i “Smala Susie” hadde jammen meg rett i det. Kanskje han brukte for lang tid, vi sto der jo i flere minutter. Kanskje var jeg for hyggelig mot ham, så han ikke klarte alikevel. Eller så kom han på at dette kanskje ikke var den rette handling på selveste den o store kvinnedagen.
Neida, jeg har ikke dårlig samvittighet. Men jeg har en litt ekkel følelse, jeg skulle jo sett dette komme lang vei. Det er rart med det, for hovedpersonen i filmen jeg så, sa at han alltid så det verste i mennesker. Og da han sa det, tenkte jeg at jeg er det motsatte, jeg ser det gode først. Og det var vel det som ble fellen for meg her, jeg valgte å tro at denne mannen stoppet meg med ærlige intensjoner.
Men det gikk jo bra da. Alle tingene i vesken min var der også, kamera og mobil. Bra med glidlås, da er det ikke bare å stikke hånden ned og grafse til seg. Og neste gang en vakker sjarmerende mann stopper meg på gaten, sparker jeg ham i skrittet og spytter ham i ansiktet.
Det første jeg ser når jeg kommer hjem er erkescientologen Tom Cruise. På tv altså. Regissøren av filmen jeg så har også laget “Magnolia”. Der hadde Cruise en rolle. Tilfeldig? Nesj såklart ikke.
Sendt av Lola Pagola 
